Det blir mye sagt at vi bærer en slags maske, for å skjule våre følelser. Men fins det ikke mange forskjellige masker da? For bak hver maske, blir det forskjellige ansikter. Når kommer det riktige ansiktet fram? For når man er deprimert, kan det ligge en del andre følelser mer i det…
Men vi skal ikke snakke om masker nå. Vi skal snakke om depresjonens ansikt. Ansiktet vi så desperat prøver å skjule, for ingen vil egentlig vise seg å være så sårbar, å fortelle at vi er deprimerte. Og en slik sykdom er hard å ha, enda verre at andre vet det. Og mange tolker depresjonen helt feil. De ser på det som at det er noe alle har. At det er naturlig. Og på et vis er det sant. Men når den går utover hverdagen at det er en lidelse. Og når det er en virkelig lidelse, må det gjøres noe med. Men å fortelle det til andre er skummelt. Man vil ikke bekymre sine nærmeste, man vil ikke høre at foreldrene skylder på seg selv. Og man vil ikke at andre skal se meg gråte.
Depresjon ligger så dypt inni en. Det er mange tårer som kommer fram. Og det er en sårbarhet som er vanskelig å måtte gjemme inni en maske.
Derfor er det fint å ha noen man kan vise ansiktet til. Selv om det er fult av tårer.
Men det er viktig å vite hva det er for noe som skjer. At det er en grunn til at alt føles slik det føles. At det ikke bare er å være trist. Det er noe mer. Det ligger dypere enn som så.
Og det er det vi skal finne ut.
Vi skal se hva som skjuler seg bak masken.
Vi skal se nærmere på depresjonens ansikt.

Depresjon oppfattes ikke alltid som en sykdom. Verken av deg selv, menneskene rundt deg eller av legen. Symptomene er ikke alltid åpenbare. Mennesker med depresjon gjemmer ofte sin sykdom i stedet for å søke hjelp. Alle føler vi oss nedfor av og til, men depresjon er noe langt mere. Heldigvis kan behandling være til stor hjelp.

Hvordan føler du deg
Tunge dager kan vi alle ha. Men depresjon stikker dypere. Du kan føle deg irritabel, ute av stand til å sove, klarer ikke å spise, føler deg tappet for energi og klarer ikke å ta beslutninger. Du kan også føle deg mislykket, skyldig, håpløs og hjelpeløs, og du kan ha lyst til å gråte hele tiden. Men verst av alt, du klarer ikke å komme deg ut av det!

Slike følelser kan mange av oss oppleve fra tid til annen. Men ved depresjon hoper de seg opp og forsvinner ikke. De kan vare i uker eller måneder, påvirke dine personlige forhold, jobben eller skolearbeidet, hobbyer, sex, søvn og matlyst.

Noen mennesker med depresjon kan ha symptomer som ikke er så typiske. Hvis du er mann eller et barn, så kan du være engstelig eller irritabel. Noen kan oppleve at plutselig hukommelsen eller konsentrasjonsevnen forsvinner. Depresjon kan komme sammen med andre sykdommer. Den kan også komme som følge av rus-, tablett- eller alkoholmisbruk. Muligens er en av de alvorligste følgene av depresjon at man ikke søker eller får hjelp. Man regner at halvparten av alle med depresjon får mangelfull behandling.
(Kilde: Ung.no)

Årsaker
Mange ulike mekanismer kan føre til depresjon. Disse er ikke fullstendig kjent ennå. Vi vet at årsaken kan ha å gjøre med arv, sosiale forhold, psykologiske mekanismer og fysisk-kjemiske forhold i hjernen.

De siste årene har de fysiske forklaringsmodellene fått mye oppmerksomhet. Det viser seg at noen av de kjemiske signalstoffene i hjernen (serotonin, noradrenalin og dopamin) er med på å påvirke stemningsleiet vårt. Et eksempel er at mangel på serotonin fører til symptomer på depresjon. Hvis en øker mengden av serotonin i hjernen, lindres de depressive symptomene. Dette prinsippet er blitt benyttet i utviklingen av de nye antidepressive medisinene.

Sykdomstegn
Symptomene på depresjon kan variere fra person til person og fra gang til gang. Ved de fleste depresjonene oppleves flere av disse symptomene:
• Følelse av å være trist og nedstemt.
• Tap av interesse for aktiviteter som pleier å være lystbetonte.
• Slapphet.
• Tretthet.
• Manglende initiativ.
• Manglende appetitt.
• Vekttap.
• Liten lyst på sex.
• Skyldfølelse og selvbebreidelser.
• Redusert selvtillit.
• Konsentrasjonsvansker og ubesluttsomhet.
• Tidlig oppvåkning om morgenen, gjerne et par timer tidligere enn vanlig.
• Selvmordstanker.

Hos enkelte er det slik at depresjoner er ledd i en svingende sykdom, hvor det kan være perioder med oppstemthet og følelse av stor handlekraft. Lidelsen har fått navnet bipolar lidelse. I de oppstemte fasene føler man seg glad, lykkelig og kreativ, men man kan samtidig bli dumdristig og kritikkløs. Enkelte setter mange penger over styr.
(Kilde: Lommelegen.no)

Professor Kringlen lister opp følgende symptomer på depresjon:

• Vedvarende tristhet og håpløshet,
• Angst, tomhet eller irritasjon,
• Noen gråter mye, andre virker tilstivnet
• Nedsatt energi og økt trøtthet,
• Mangel på interesse og lyst til det man før satte pris på, tidlig oppvåkning og ofte også
• Vansker med å sovne om kvelden, dårlig appetitt og vekttap, følelse av pessimisme, skyld og hjelpeløshet, tanker på død eller selvmord, vansker med konsentrasjon, hukommelse og beslutninger, stadig kroppslige symptomer som ikke skyldes fysisk sykdom.

(Kilde: Helsenytt.no)


Ulike typer depresjon:

Ved åpenbar depresjon har du vært nedtrykt eller lite interessert i livet rundt deg nesten hver dag i minst to uker. Du merker også andre symptomer som søvnvansker, endret matlyst og tap av konsentrasjon. På fagspråket brukes noen ganger betegnelsen unipolar depresjon.

Dystymi er en lavere grad av depresjon, en depresjonsfølelse som varer lenge, minst to år. Noen mennesker med dystymi har også episoder med åpenbar depresjon på toppen av den lav-gradige depresjonen ("dobbel depresjon").

En annen variant er bipolar depresjon, hvor en person svinger mellom å være i høy og lav stemning. Tilstanden kalles også manisk-depressiv sykdom.

Depresjon som viser sesongvariasjon, og som blir verre om vinteren, kalles vinterdepresjon.

Postpartumdepresjon forekommer hos kvinner kort tid etter en barnefødsel, i en fase med dramatiske hormonendringer og psykologisk eller sosialt stress.

Behandling:
Samtalebehandling og evt medisiner kan hjelpe ved å korte ned tiden man tilbringer i depresjonen, eller behandlingen kan gjøre symptomene mildere inntil depresjonen letner av seg selv. Uten behandling av noe slag, varer en alvorlig depressiv episode ofte et halvt år. Alvorlig depresjon er i noen tilfeller forbundet med selvmordsfare, da er behandling særlig viktig.

• Samtalebehandling
En type samtalebehandling er såkalt kognitiv behandling der pasienten lærer å bli bevisst på og ta tak i sine negative tankestrømmer. Kognitive metoder fokuserer på tanker, forestillinger, oppfatninger og holdninger hos den enkelte, og hvordan disse påvirker atferd og følelser. I behandlingen jobber man med identifisere, realitetsteste og eventuelt korrigere negative tankemønstre. De kognitive metoder kombineres ofte med andre metoder, for eksempel atferdsterapi, som har mer fokus på aktiviteter, sosial ferdighetstrening og problemløsning. Pasienten gis innsikt i sammenhengen mellom tenkning, atferd og følelser, og slik jobber man med selvforsterkende onde sirkler som bidrar til å opprettholde problemene. Virkningen er best ved mild og moderat depresjon.

• Legemidler benyttes ved moderate og alvorlige depresjoner som har vart en tid eller som stadig vender tilbake. Såkalt elektrostimulering eller ECT benyttes ved alvorlig depresjon.

• Enkelte studier kan tyde på at mosjon har gunstig virkning. Misbruk av alkohol kan forverre en depresjon.
(Kilde: Ung.no)

Behandling
De aller fleste som får en depresjon, blir helt bra igjen! Men det kan ta tid. Dette er de viktigste elementene i behandlingen:

• Hvil ut! Slapphet, tretthet og manglende initiativ er vanlige symptomer ved depresjon. Lytt til kroppen din, og ta det med ro. Du trenger å sove når du er søvnig, og du trenger å ta det med ro når du er våken. Sett ned kravene til deg selv, og tilpass aktiviteten til det du føler du kan klare.

• Kontakt lege. Det finnes gode behandlingsmuligheter ved depresjoner, og du trenger en fast legekontakt. Kanskje føler du at du ikke har krefter til å gå til lege, men gjør det likevel. Det er nyttig å få snakket om hvordan du har det, og det er en styrke å vite at noen forstår litt av det du sliter med.

• Samtalebehandling. Regelmessig samtaler med fastlegen, en psykolog eller psykiater er fundamentet i behandlingen.

• Medikamentell behandling. Legen vil hjelpe deg med å vurdere om det kan være nyttig for deg å bruke antidepressive medisiner. Virkningen kommer etter 2 til 3 uker. For å unngå tilbakefall må man vanligvis bruke medisinene i 3-6 måneder.
(Kilde: Lommelegen.no)


Da jeg var deprimert, hadde angsten overtatt så mye at jeg ikke kunne merke så mye til det. Visste så lite om slike lidelser. Visste bare at når jeg slo meg, fikk jeg et sår. Slike smerter. Men ikke den indre. Eller… Jeg visste at når min far ble skuffet, ble jeg veldig lei meg. Sånne følelser som er enkelt å tolke.
Men da jeg så meg i speilet, og så depresjonens ansikt, ble jeg ganske redd. For jeg kunne ikke glede meg over noe mer. Hver gang min far og stemor tok meg med på en tur, tenkte jeg hele tiden på at snart er turen over. Jeg kunne ikke glede meg over det. Jeg gråt nesten hver kveld, og fantaserte på nye metoder for å ende mitt liv. Jeg stengte meg inne. Det ble fem dager uten mat og søvn. Angsten ble jeg mer eller mindre vant til. Tårene rant hele tiden. Men det verste, akkurat da, var å sitte hos en psykiater. En kvinne som skulle forstå meg.
Hvordan kunne hun forstå meg? Jeg kunne ikke engang forstå meg!
Men hun gjorde det. Og det ble så mye lettere.
Hun VILLE hjelpe. Og etter en del behandling, føltes det bedre. Jeg gikk på antidepressiva. Og personlig liker jeg ikke slike medisiner.
Slike medisiner er kun for å stabilisere følelsene. Du blir ikke så deprimert mer, men du føler ikke lykke. Jeg ble så likegyldig at jeg knapt husker noe av de månedene som gikk. Faren og stemoren min ble redd. Typen min hater de medisinene, for han fikk ikke kontakt med meg i det hele tatt under den fasen.
Men da jeg gikk på dem, kunne jeg slappe litt mer av.
Og da jeg ble innlagt, sluttet jeg på dem. Sammen med en lege, en psykolog og noen psykiatriske sykepleiere, ble jeg et nytt menneske. Jeg kom ut. Kunne le og tøyse. Jeg kom ut av depresjonens skall, som stengte meg inne.
Men jeg tror likevel noe av meg ble borte. Jeg har blitt mer voksen av den tiden. Har erfart mer. Har sett mer. Og jeg er glad for det, for nå kan jeg forstå andre mer. Det er derfor jeg er så ivrig på å snakke åpent om mine problemer som jeg har hatt. Og det at andre betror seg til meg, føles enda bedre. Å vite at jeg kan hjelpe.
Det er nok slik en lege føler det. Psykologer, psykiatriske sykepleiere og de som arbeider med å hjelpe mennesker.

Når du føler at alt bare går imot deg. Når du føler at alt er håpløst og trist… Ta kontakt med noen. Snakk med psykiatritjenesten, de har fantastiske mennesker der. Snakk med noen i familien du stoler på. Depresjonen går ikke bare over av seg selv, man trenger litt støtte.
Og det er ingen skam å gå til psykolog eller ta medisiner.
Men ta ALDRI medisiner uten at du har snakket nøye med fastlegen din om det. Det er rett og slett farlig, for medisiner påvirker for mye på kropp og følelse at det er noe en fastlege må vite å undersøke før noen kan bruke dem.
Og du kan føle deg litt som en prøvekanin, men sånn er det bare.
Alle er forskjellige, og alle må vi teste ut hva som er riktig for DEG.
Men vær ikke deprimert alene.