| Ensomhet |
 |
 |
 |
| Skrevet av Jasyra |
| fredag 21. november 2008 22:47 |
|
Ensomhet Ensomhet er ikke å være alene, men å ikke ha noen å savne. Nils Bredesen De fleste beskriver ensomhet som en slags tomhet, en ubeskrivelig lengsel etter noe eller noen, en opplevelse av fravær av tilfredsstillende fellesskap. Men ellers er det slik at når folk intervjues om sin ensomhet, har de vansker med å beskrive det de føler. Ensomhet er allmennmenneskelig, men likevel sterkt personlig. - Er ensomhet synlig? - Bare rent unntaksvis, for i mange tilfeller kan tilsynelatende vellykkede mennesker egentlig være svært ensomme. I noen tilfeller kan ensomhet gi seg utslag i tilbaketrekking – eller i påtrengenhet, sinne eller aggresjon, ja til og med depresjon og angst. Kronisk ensomhetsfølelse kan trolig også gi seg mer permanente kroppslige utslag i form av en forknytt eller innelukket fremtoning som omverdenen fornemmer, og som får andre mennesker til skygge unna. Hvis du savner sosial kontakt, er du ensom. Dette gjør vi jo alle i perioder, men mange er ensomme over lang tid. Det er først og fremst disse som befinner seg i en helsemessig risikosone som følge av sin ensomhet. Men merk at ensomhet ikke behøver å være ensbetydende med det å være alene, isolert eller enslig. Det finnes mange enslige mennesker som har lite kontakt med andre og som likevel er fornøyd med sin situasjon. De føler intet savn. Noen har valgt aleneheten bevisst. For eksempel kunstnere og forskere som vil være alene fordi de føler det er nødvendig for å kunne konsentrere seg fullt og helt om oppgaven. Eller eventyrerer og oppdagere som utforsker ukjente miljøer i selvvalgt alenehet. Vi kan kalle dette for positiv ensomhet. Det er først når ensomheten oppleves som en vond, negativ opplevelse av ikke å ha tilstrekkelig nærhet og kontakt med andre, vi snakker om den negative formen for ensomhet. Altså den som kan føre til helseskader. Det er denne formen vi må ha i tankene når vi snakker om ensomhet og helse… (Kilde: Helsenytt) Et menneske som har valgt å være for seg selv er ikke ensomt. En ensom person er en som ønsker å ha et forhold til andre, men som mangler det. Negativ ensomhet er en vond følelse av å ikke ha tilstrekkelig nærhet eller kontakt med andre mennesker. Ensomhet kan beskrives som et fravær av tilfredsstillende fellesskap. Å si at en er ensom er tabubelagt. Mange ser på det som en innrømmelse av at en er upopulær. Ensomhet er derfor ofte forbundet med skam og nederlag. (Kilde: Helsenett) Det er ikke mye jeg fant om ensomhet, men likevel har jeg fått med meg en del av både fakta og erfaringer. For i noen tilfeller er det å være alene en fin ting. Men når man lengter etter fellesskap at det blir en ensomhet. Det er i hvert fall det som blir skrevet på de fleste steder. Men sier de at ensomhet også kan være av den positive situasjonen, der man ønsker å være alene. Er det egentlig ensomhet? For som jeg har skjønt det, er ensomhet en dum ting, når man er alene uten å ville det. Mens å være alene er noe man selv vil. Det der er jeg usikker på, men jeg tror det er som med det fleste ting, et synspunkt. Men inn på ensomhet (den som ikke er bra), opplever mange en isolasjon mot verden, like mye som man vil ha kontakt. Jeg tror det utvikler seg til sosial angst (blant andre ting som skaper den) når man føler seg avvist og annerledes. For det er den følelsen som styrer det mest. Det å ikke være med i gjengen. Noen kan føle seg ensom selv med mange rundt seg. Men man må høre til noe, for å føle at her hører man til. Det er når man føler seg "blant sine egne" at man ikke er helt alene mer. Jeg synes at ensomhet som tabubelagt er veldig synd. Men dessverre er det slik. Mennesker som er alene og har vanskelig med å ta kontakt, føler ofte at det er sin egen skyld. At det er noe galt med dem. Men det hele dreier seg mest om usikkerhet for å bli avvist, hvordan man skal være eller å ta initiativet. Man går liksom rundt med et sneglehus som man gjemmer seg i når det blir for tøft. Om man våger ikke helt å åpne seg. Prøver seg forsiktig fram for å se om man er på en trygg vei. Men så blir man usikker og prøver kanskje å kopiere det man tror er riktig. Det er ofte slik, for som sagt, føler mange at det er seg selv det er noe feil med. Det er mye enklere å si at man ikke orker å være med på en tur til kafeen, selv om man har veldig lyst til det. For man blir usikker på hva man skal si, gjøre, hva som skjer og om personen synes man er dum. Og det å spørre en annen person om den vil bli med hjem på lørdag og se en film, er enda verre, for det å bli avvist er som salt i de sårene man allerede har. Man føler det som at den personen man spurte, ikke vil være sammen med meg fordi jeg må være så dum, siden jeg ikke har noen andre å være sammen med. Men å si til noen at man er ensom? Nei det kan man ikke, det blir åpne seg for mye, og da blir man så lett sårbar for enda flere sår og enda mer salt. Jeg synes ikke at man skal gå og si at man føler seg ensom. Man skal si det til seg selv, og at jeg skal gjøre noe med det. Ta initiativet og spør en person om den har lyst å finne på noe i helga. Bli med på aktivitet der du treffer mennesker du kan finne på noe med i helga. Ikke gi opp, for det er ikke noe galt med deg. Det er bare en usikkerhet i deg som får deg til å gjemme deg inne i skallet og rygge unna. Man kan ubevisst skyve unna mennesker, fordi man ikke helt stoler på seg selv. Selvtilliten har mye å si der. Men jeg mener at man må bare stupe i det. Finner du en person du liker og som har mange interesser som deg, så spør den om den vil være med å finne på noe fint. Ensomhet er ikke en lengsel etter selskap, men etter beslektede sjeler. Marilyn French |
| Sist oppdatert søndag 15. mars 2009 22:07 |
