Hva er egentlig en psykolog?

Mange har nok sett psykologer på TV. Noen har tanker om at det er bare "gale" folk som drar til dem. Noen har hatt det selv og har hatt nytte av det, eller har hatt feil psykolog.
Det finnes mange forskjellige tanker på det.
Men hva er en psykolog?
Hva gjør en og hvordan arbeider en? Hvilke mennesker kan gå til en psykolog?

Det knytter seg mange underlige forestillinger til psykologer og til det å gå til psykolog: Det er skamfullt, avslørende, psykologene gjør alt til problemer. Det er bare "gale" folk som går til psykolog. Psykologen er bare opptatt av seksuallivet ditt. Behandlingen tar aldri slutt. Psykologen gir råd som det bare er å følge - så blir alt bra. Psykologen ser tvers igjennom deg - så han vet hva som plager deg uten at du behøver å si det selv. Det er bare folk som er litt "rare" selv som blir psykolog. Psykologer stiller ikke krav, de syr puter under armene på så vel kjeltringer som skikkelige folk, og psykologer forsvarer alt som folk flest finner forkastelig.

At det kan føles skamfullt og avslørende å gå til psykolog har sammenheng med at det kanskje er vondt for mange å måtte innrømme for seg selv og andre at det finnes sider ved livet en ikke har klart å ordne opp i alene. Noen ser en slik innrømmelse som et nederlag, en slags erkjennelse av ikke å være sterk, trygg eller balansert nok til å mestre sitt eget liv, samliv eller forholdet til andre mennesker. Jeg vil imidlertid hevde at det er ansvarsbevisst og modent å ta konsekvensen av at en har problemer, våge å vedstå seg det og søke utenforstående bistand og støtte. Dersom en skal komme til bunns i vanskene, må en være villig til å sette søkelyset på mange sider både ved nåtid og fortid fordi alt står i en sammenheng. En har søkt å løse problemene før en kommer i kontakt med behandler. Men at en ikke har lykkes helt, skyldes muligens at det er andre forhold enn det en har satt fokus på som er problemet. Derfor vil psykologen sette søkelyset på så mangt, forsøke å hjelpe til at en kan se det problematiske fra andre synsvinkler - men dette er noe annet enn å gjøre alt til problemer. Behandling hos psykolog tar ofte lang tid. Menneskelige problemer bygger seg opp over tid, har mange innviklete tråder fra egen barndom og oppvekst, mange uløste konflikter og savn. Dersom en skal kunne nøste opp tråder, endre selvoppfatning og "se" tingene på en annen måte, våge å gjøre slikt som en i årevis har unngått, dreier det seg om en lang og gradvis prosess.

En psykologs jobb er å finne ut hva som ligger bak atferd, ord og problemer; være opptatt av slikt som folk ellers er redd for å snakke om. En tør å stille spørsmål ved vanlige oppfatninger og lete etter det bakenforliggende. At psykologer har hatt en tendens til å virke litt aparte er en delvis sannhet - ukonvensjonelle er kanskje mer riktig å si. Det er vel dog her som så ofte ellers - det er de få som skiller seg ut en merker seg. Og når det totale antall psykologer er lite, er det lett å trekke den kortslutning at "alle" er rare.

Psykologen må oppføre seg og være på en slik måte at han/hun virker pålitelig og inngir tillit. Selve "kjemien" mellom klient og behandler må være riktig, og det er viktig at psykologen sier fra om han/hun føler at dette forholdet ikke stemmer. Det kan like gjerne ligge hos psykologen som hos klienten. Psykologen må være pålitelig i den forstand at han/hun holder sin del av avtalen om tidspunkter, taushetsplikt og respekt for klienten; dennes behov for å føle egenverd og forsiktighet med å gi fra seg sine private, intime og ømtålige opplysninger.
(Kilde: Helsenytt)

Hva gjør en psykolog - og kan en psykolog alltid hjelpe?
Det er vanskelig å svare kort på disse spørsmålene. Det er stor forskjell blant psykologer både med hensyn til praktisk tilnærming til behandling og på hvor mye vekt som legges på å forsøke å forstå årsakene til ulike problemer. Noen psykologer er svært opptatt av å benytte én eller to spesifikke metoder og tilnærminger i behandling av alle typer problemer, mens andre varierer i høyere grad metode og tilnærming etter hvert som samtaleprosessen forløper.
Det kan ofte være vanskelig å forstå hva en psykolog egentlig gjør. Slår du opp i Gule sider vil du for eksempel finne psykologer og andre grupper av terapeuter som driver med alt fra "kroppsorientert behandling" til "hypnose".

Påstanden om at bare "galne" folk går til psykolog, er primitiv, fordomsfyllt og røper en uvettig holdning til menneskelige problemer.
At psykologer er "rare" og ser tvers gjennom folk er en seiglivet forestilling. Det er ikke usannsynlig at vi selv er med på å opprettholde denne oppfatningen. Det er noe smigrende ved å blr tillagt slike egenskaper.
En psykologs jobb er å finne ut hva som ligger bak atferd, ord og problemer; være opptatt av slikt som folk ellers er redd for å snakke om. En tør å stille spørsmål ved vanlige oppfatninger og lete etter det bakenforliggende. At psykologer har hatt en tendens til å virke litt aparte er en delvis sannhet - ukonvensjonelle er kanskje mer riktig å si. Det er vel dog her som så ofte ellers - det er de få som skiller seg ut en merker seg. Og når det totale antall psykologer er lite, er det lett å trekke den kortslutning at "alle" er rare.

Når vi kommer til spørsmålet om psykologen alltid kan hjelpe, er det viktig å ha klart for seg at den forventning, oppfatning av og holdning til psykologen og hans/hennes arbeidsform er avgjørende for hvorvidt vi opplever å bli hjulpet eller ei. Det sier seg selv at dersom vi for eksempel starter med det utgangspunkt at psykologen er en merkelig skrue som ser tvers gjennom deg, vil utgangspunktet ikke være det aller beste. Det blir like galt om vårt startpunkt er det motsatte, - at psykologen har et råd, bare vi følger det blir alt bra. På den måten setter en seg selv utenfor og mister det perspektiv som er overordnet: Psykologen kan bare hjelpe folk til å hjelpe seg selv bedre enn en hittil har maktet. Menneskelige problemer er aldri så enkle at kun et råd eller to opphever det problematiske. Det hersker usikkerhet blant folk om hvilke metoder og teknikker psykologene benytter seg av. Rent generelt kan en si dette: Det viktigste er samtalen og gjensidig tillit. Den som kommer til psykologen, må i utgangspunktet akseptere at en selv er ansvarlig for å legge frem problemet slik det oppleves, og at en får mange spørsmål til utdyping og nyansering. Mange har hatt den erfaring tidligere i livet at det er vanskelig å stole på andre, at ting en har sagt blir vridd på og brukt mot en. Dermed er en redd for å være åpen, har angst for å bli sett ned på og kanskje også mistrodd. Kanskje nettopp i slike sammenhenger hadde det vært så godt om psykologen "så" hva som plaget, uten at en selv behøvde å si det. En må være villig til å godta at psykologen omformulerer problemet, setter det inn i sammenhenger en selv ikke har klart for seg. Kanskje vil omtale av andre mennesker, foreldre, partner, barn osv. måtte bli ganske så nærgående. Skal det vanskelige først ringes inn og settes i det riktige perspektiv, kan en ikke forvente at dette kan gjøres uten at alt det som virker inn kommer på bordet. Mange synes dette er svært ubehagelig, en har lyst til å bevare for seg selv forestillingen og tanken om at for eksempel oppveksten og foreldrene var snille og greie, - men kanskje var det ikke så likevel. En må ta sjansen på å granske dette.

En må være innstilt på at det stilles krav. Krav om at en endrer visse atferdsmønstre smått om senn - at en for eksempel våger seg på å oppsøke situasjoner en vanligvis er redd for og har unngått. Gjennom samarbeidet med psykologen kan en legge en plan, få støtte og dernest ta mot til seg og tøye sine egne grenser. Frigjøre slikt som er uforløst og innestengt. Psykologen kan ikke oppheve det vanskelige. En dyktig samtalebehandler har uttalt seg omtrent slik til en klient en gang: "Jeg lovet deg ikke en rosenhave, ikke perfekt lykke og rettferdighet. Det eneste jeg kan love deg er å hjelpe til slik at du kan få frihet til å kjempe for disse kvalitetene." Det er en kjensgjerning i samtalebehandling at mange kommer nettopp med denne drømmen om at alt skal bli helt bra, at en skal få helt ny start. Underveis i behandlingsprosessen oppdager en at dette er en forenkling. Selvforståelse og undring er viktige ledd i denne utviklingen. Undring over hvordan problemene henger sammen, og en undrer seg sammen med psykologen.
(Kilde: Oslopsykologen)

Så er en psykolog for "gale" folk?
Eller er det for folk som trenger hjelp til å løse knutene, sammen med en person som har studert forskjellige metoder på det, og som interesserer seg for å hjelpe?
For alle trenger en person å snakke med. Og alle trenger hjelp. Men det er ikke alltid lett å spørre en venninne om hjelp. Eller en venn. Det kan være litt vanskelig, for ofte vet man ikke hvor problemene ligger. De kan ligge såpass skjult at det er mange knuter som må løses før man finner hovedknuten. Og det er mange hemmeligheter som kan bli avslørt, så da er det litt tryggere å være hos en annen person som har taushetsplikt som personen har skrevet under på, og at kjemien stemmer mellom deg og psykologen, så det føles riktig å snakke om det. Så den psykologen kan hjelpe deg.
For en psykolog er en person som har såpass stor interesse av hvordan psyken fungerer (som en lege har interesse av hvordan kroppen fungerer) at den har studert seg til forskjellige metoder å hjelpe deg med. Som en vanlig lege vet hvilke medisiner og metoder for å gjøre deg fysisk frisk.
Ingen har noen fasitsvar på hvordan man blir frisk, og da må man samarbeide om det, pasient og lege. Noe som er riktig for en person er sikkert helt galt for en annen.
Derfor må man la psykologen få hjelpe deg med å løse knutene. Og det tar nok tid å føle seg trygg på psykologen sin. Men de er til hjelp for oss. Og vil hjelpe!