Posttraumatisk Stressyndrom (PTSD)

Denne lidelsen har jeg fått diagnose på. Og da kan litt om den. Da jeg fikk vite at det var det jeg hadde, gikk det mer opp for meg hvorfor angsten min er slik den er.
Og jeg søkte litt på internett etter mer informasjon. Synes det er viktig å sette seg mer inn i psykisk forskning av de forskjellige lidelsene for å finne ut mer om seg selv.
Men det viktigste er å ha håp, selv om forskjellige diagrammer viser at det er vanskelig å bli kvitt osv. Forskning forteller bare hva de har funnet ut. Og de er der for at man skal tenke på hvordan andre har opplevd – og hvordan du selv opplever det.
Alle er forskjellig. Det er derfor vi får psykologer til hjelp. For man kan ikke bare si at "du sliter med det, så her har du den behandlingen. Den hjalp for Herr Hansen". Dine tanker, dine problemer, din behandling.

Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) er en forkortelse for den internasjonale betegnelsen for postraumatisk stresslidelse; postraumatic stress disorder. PTSD er en diagnose på kroniske psykologiske virkninger av å bli utsatt for overveldende livspåkjenninger. Den akutte reaksjonen på et traume blir noen gang kalt posttraumatisk stressreaksjon, for å understreke at det er et resultat av en traumatisk opplevelse.
(Kilde: wikipedia)

PTSD er en alvorlig psykisk lidelse.

Angstlidelse som kan oppstå etter en traumatisk opplevelse som
f.eks. krigshandlinger, voldtekt, overfall, ran, incest, tortur, familievold, trafikkulykker og annen uventet voldsbruk. Det er en påkjenning som oppleves så smertefull at en ikke makter å legge den bak seg. Den kommer ofte til uttrykk ved at den stadig dukker opp i erindringen
f.eks. som et sterkt ubehag når noe skjer som ligner eller symboliserer et aspekt ved den traumatiske opplevelsen som dagen det skjedde, stoff i avisen om andre som er blitt utsatt for det samme osv.

Symptomer:
• Angst.
Sterk angst (dødsangst). Stadig gjenopplevelse av hendelsen, "flashback". Bevissthet om at en kan bli såret. Reaksjoner som f.eks. "Nå skjer det igjen". Fortvilelse, grubling.

• Fysiske reaksjoner.
Angsten kan føre til fysiske plager som skjelving, svetting, hodepine, hjerteklapp, press i brystet, kraftløshet, svimmelhet, kvalme, spenninger i kroppen. Skvettenhet ved uventede lyder eller plutselige bevegelser.

• Frykt.
For å være på spesielle steder, redd for mørket. Følelse av uvirkelighet. Sterk følelse av indre tomhet. Vanskelig å fatte fullt ut hva som har hendt, følelse av forlatthet.

• Søvnproblemer.
Innsovingen kan være vanskelig og en kan våkne ofte og tidlig. Oppvåkning i sterk angst på grunn av mareritt og ulykkesdrømmer.

• Tap av livsglede.
Problemer med å oppleve glede og ha kjærlige følelser.

• Identitetskrise.
Reaksjonsmønster som ikke stemmer med tidligere selvbilde. Tap av selvrespekt.

• Isolasjon.
Tryggheten er borte. I forskjellig grad føler en behov for å være alene. En ønsker å beskytte seg mot alt som kan forsterke de nevnte følesene. En forsøker å glemme og trekke seg unna andre.

• Aggresjon.
Sinne, hevntanker, irritabilitet.
Raseri som gjør at en kan miste besinnelsen.

• Apati.
Handlingslammelse, depresjon. Konsentrasjonsvansker. Problemer med å tenke klart, forstå og tolke informasjon.

• Hukommelsessvikt og fortrenging.

• Selvbebreidelse og skyldfølelse.
"Hadde jeg bare ikke gått ut" osv.

• Forandret væremåte.
Varig personlighetsforandring som kan være vanskelig for familie og venner å forholde seg til fordi en må lære å leve videre med å være krenket. Sårbarhet som grenser til overfølsomhet.

• Selvdestruktiv.
Kropp og sjel er krenket. Det som er skjedd er en invasjon og brudd på de grenser som ethvert individ trenger for å ta vare på autonomi (selvstyre) og integritet. Det er vanskelig å fatte det som er skjedd. Handlinger og adferd kan lett bli selvdestruktive, i verste fall føre til selvmord.

(Kilde: voldsoffer)

Slik oppleves PTSD:
Den traumatiske opplevelsen gjenoppleves i flash-backs, det vil si i våken tilstand gjennom påtrengende minner, og gjennom stadig tilbakevendende mareritt. Gjenopplevelsene fører med seg sterk angst, store problemer med å få sove og kroppslige plager.

Enkelte situasjoner kan minne personen om den traumatiske hendelsen. Det fører til at personen holder seg unna slike situasjoner. Dette kan for eksempel være filmer på TV eller kino, tog- eller flyreiser, lyden av helikopter eller store folkemengder. Dette kan virke hemmende og invalidiserende på livsutfoldelsen.

Personer med PTSD har hukommelsestap for deler av den traumatiske opplevelsen, det vil si at deler av opplevelsen er borte fra minnet eller er svært uklart og forvirrende. Personen bruker mye energi på å unngå tanker, følelser og aktiviteter som han eller hun knytter til den vonde hendelsen. Personer med PTSD føler seg hele tiden anspent, skvetten og overfølsom. De kan være irritable, ukonsentrerte og få plutselige sinneutbrudd. Dette kan gi seg utslag i fysiske endringer som økt blodtrykk, rask puls, anspente muskler, kvalme og diaré.

Noen sliter ofte med skyldfølelse for ting de burde ha gjort i situasjonen, eller ting de ikke burde ha gjort. Man snakker ofte om survivors guilt, skyldfølelse for å ha overlevd mens andre døde. Den rammede kan ha overdrevet oppfattelse av egen skyld og trenger hjelp til å se mer realistisk på situasjonen.

Det er vanlig at personer med PTSD viser minsket interesse for aktiviteter de tidligere likte, og minsket evne til å føle og vise kjærlighet og nærhet til andre mennesker. De kan også miste interessen for seg selv og sin egen helse, og virke likegyldige. Fremtidshåpet kan være svart; ingen håp om egen karriere, familieliv eller det å leve lenge.

Hos små barn kan man se at utviklingen stanser opp eller går tilbake. For eksempel kan språkutviklingen stanse opp eller bli dårligere, barn som tidligere har vært tørre kan måtte begynne med bleier igjen.


Forebygging og behandling
Det viktigste med PTSD er å gjenkjenne det. Det kan være vanskelig, særlig dersom symptomene kommer lang tid etter hendelsen, og personen selv ikke opplyser om mareritt og gjenopplevelser når de er hos legen.

I terapien er noe av det viktigste man kan gjøre å skape et miljø av trygghet, bekreftelse og rom for å prate ut. PTSD er en spesialistoppgave og bør helst behandles av psykiatere eller psykologer som er erfarne på området. Det kan være mange veier til målet her, det viktigste er at man kommer til behandling. Det finnes flere psykoterapeutiske teknikker som har vist relativt gode resultater.

Samtidig er det viktig å ta fatt i de mange aspektene rundt personen som lider under følgende av PTSD. Familien bør tas med, familie- eller ekteskapsterapi kan være nyttig. Det er også viktig å sørge for at personen beholder arbeidet.

Behandling med medisiner er ikke standardbehandlng av PTSD. Medisiner kan likevel være et mulig behandlingstilbud til voksne som ikke ønsker psykologisk behandling.

Hva kan du selv gjøre?
Det å lære seg å hanskes med stress i hverdagen er nyttig og viktig i seg selv, og det minsker risikoen for at du skal utvikle kroniske plager etter traumatiske hendelser.

Nyttige grep kan være:

• Ta tak i det som plager deg, prøv å gjøre noe aktivt med det. Ikke prøv å endre det som ikke kan endres: gjør noe der du kan, men prøv å slipp tak i det du ikke kan gjøre noe med.

• Prat med noen om det! Del problemet ditt med noen. Kanskje får du sett problemene fra en annen og mer tilnærmelig vinkel.

• Kom deg litt unna. Når noe oppleves som spesielt stressende, ta en pause fra det, finn fokus et annet sted for en stund før du går tilbake til det.

• Pass på deg selv: få nok søvn og hvile, mat og bevegelse. Unngå å bruke alkohol som sovepille eller for å roe deg ned.

(Kilde: Lommelegen)


Jeg aner ikke hvor lenge jeg har hatt min lidelse.
Da jeg var lita var jeg flink til å skrive ned følelsene mine. Skrev mange historier, og holdt hemmelighetene mine der, eller i tankene mine. Men jeg kunne ikke la skyggene ligge i skapet. For skapet ble fult. Og da skrev jeg.
Men da jeg begynte på videregående sluttet jeg å skrive. Fikk total skrivesperre og alt ble ille. Om natten fikk jeg ikke sove. Bekymret meg for mye.
Jeg fikk først vite om det etter å ha hatt problemet i et og et halvt år uten å vite hva jeg skulle ta meg til. Fikk sovemedisiner hos en lege. Men jeg forstod ingenting hva som skjedde. Trodde og håpet det ville gå over.
En dag ble det for ille. I fem dager uten søvn, mat eller at jeg var ute. Likblek og livredd. Tanken som lekte seg i hodet mitt, ropte desperat til meg: "Du må gjøre noe med det!". Og jeg ville ikke ta livet mitt. Men jeg oppsøkte en mann på skolen som virket snill nok. Han tok meg med til psykiatritjenesten, og fra der fikk jeg hjelpen jeg trengte.

Jeg vil bruke det samme eksempelet, bildet, jeg brukte i innlegget om generalisert angstlidelse. Det med skyggene. Jeg har opplevd en del traumatiske hendelser og alle de hendelsene ble for meg som skygger (psykologen min brukte uttrykket spøkelser). Jeg puttet alle skyggene i skapet, for å glemme dem. Som med knuter, man vet ikke hvor den første knuten kom til, og nå når det er så mange av dem, er det vanskelig å løse dem.
Men med hjelp av min psykolog (og familien min som har vært fantastisk tålmodig med meg) klarte jeg å lete fram etter spøkelsene, og se dem inn i "øynene". (Nå fikk jeg tanker på "Face your demons"). Det ble en tøff tid, for som dere med angst vet, er ikke den det behageligste å ha. Men psykologen min sa hele tiden at angsten går over. Den kan ikke vare i evigheter.

Jeg satte meg mer inn i det med angst.
En psykolog sa til meg: "Alle har angst, mer eller mindre. Men det er når den går utover hverdagen at det er en lidelse". Jeg tenkte mye på det, og følte meg ikke så alene mer. Har vært innlagt på psykiatrisk avdeling. Og menneskene der var slike mennesker jeg tenkte: "Hvorfor er dem her? De virker jo friske!". Men det er slike mennesker som du møter på gaten. Mennesker som har skjulte hemmeligheter – skygger inne i et skap.
Man er aldri alene med å ha angst.

Å snakke om så skjulte ting som man har desperat prøvd å skjule, er forferdelig. Jeg gråt de fleste timene med psykologen min, for jeg hatet å snakke om det.
Men hun var flink og hjalp meg såpass mye at jeg klarte å bli mer åpen.
Familien min vet om det. Vennene mine også. Da jeg var innlagt og kom ut, begynte noen å spørre. "Jeg har slitt med psyken min, så jeg ble innlagt for å få hjelpen jeg trenger".

Jeg snakket med en kar som også sliter.
"Jeg synes det er flott at du er såpass åpen" sa jeg til han.
"Jeg har lært det av psykologene jeg har hatt. Jeg måtte åpne meg før eller senere. Jo lengre tid jeg holder det inne, jo lengre tid tar det å få hjelp". Tenkte en del på det. Og det var sånn jeg også hadde det. Men kjemien mellom en psykolog og personen må være god. Man må kunne kjenne det at det er fint å snakke om det.
Og selv om jeg er åpen om det, så snakker jeg ikke om det til hvem som helst. Er en del mennesker som man ikke burde snakke med det om.

Men før eller senere må man ha hjelp.
Et skap fult av skygger, kan ikke holdes sånt lenge. Når man skal putte enda en ny skygge inn, raser alt over en, og da er det enda verre enn å ta hånd om det når man først legger merke til det.
Og husk at selv om det er forferdelige ting som har hendt, er det viktig å få det ut.